Verden ser ut til å gå opp i sømmene. Politisk og sosial uro bruser mot et bakteppe av eskalerende brudd på menneskerettighetene, ødeleggende klimaendringer og langvarige tilbakeslag på flere områder som følge av pandemien. I dag virker gode nyheter nesten malplasserte. 

UNDPs indeks for menneskelig utvikling (HDI) måler forventet levealder, utdanning og bruttonasjonalinntekt, og følges opp i årlige rapporter. HDI har begynt å øke igjen etter to år med pandemi. Dette kunne skapt optimisme. Men så lenge fremgangen er ujevnt og urettferdig fordelt, har et flertall i verden ingen grunn til å feire. UNDPs nyeste rapport viser at rike land oppnår rekordhøy menneskelig utvikling, mens halvparten av de fattigste opplever tilbakegang. 

Mens vi står overfor overveldende globale utfordringer, uten enighet om hvordan vi skal løse dem, har det offentlige ordskifte tatt en negativ vending. Økt polarisering, drevet av svært ujevn utvikling mellom og innad i land, skaper splittelse og mistillit. 

Polarisering stikker dypere enn meningsforskjeller om politikk eller preferanser. Den sorterer mennesker inn i forenklede kategorier definert av én enkelt gruppeidentitet, og gir næring til fiendtlighet mot dem som har andre synspunkter. Det skapes et destruktivt “oss-mot-dem" narrativ. 

Dagens utfordringer krever mer multilateralt samarbeid, ikke mindre. Med FN i sentrum må vi gi nytt liv til fellesskapsfølelsen av et “vi” og innfri ambisjoner om fred, utvikling og menneskerettigheter. 

Covid-19-pandemien gjorde det tydelig at ingen er trygge før alle er trygge. Vi er ikke sterkere enn vårt svakeste ledd i håndteringen av felles utfordringer. Vi kan ikke tillate oss luksusen å tro at vi kan distansere oss fra problemer, at de kun finnes ‘der borte’ eller ‘der nede’. Globale utfordringer, fra klimaendringer til sykdomsutbrudd og desinformasjon, krever at vi jobber sammen. 

Polariseringen i sosiale medier, globale møter og rundt middagsbordet, skaper mistillit. La oss ta et eksempel: Undersøkelser viser at nesten 70 prosent av verdens befolkning er villige til å gjøre endringer i eget liv for å redde planeten. Men når folk bes om å anslå hvor stor andel av befolkningen de tror ville være villig til å gjøre lignende ofre, faller tallet til 43 prosent. Vi er ute av stand til å handle ikke bare på grunn av hva vi selv mener, men også på grunn av hva vi tror at andre mener. Vi er fanget i en mangel på tillit. 

Nøkkelen til denne fastlåste situasjonen er å finne og bygge videre på en felles forståelse- et felles grunnlag. Når vi gjør det, må vi prioritere måter å styrke folks makt over eget liv. Halvparten av verdens befolkning føler ikke at de har kontroll over egne liv, og to tredjedeler føler at de ikke har en stemme i deres politiske system. Dette må vi gjøre noe med. 

Sentralt i arbeidet med å styrke muligheten til å bestemme over egne liv, er å sikre landenes evne til å møte befolkningens behov. Et rettferdig og progressivt skattesystem på nasjonalt nivå er grunnsteinen i et inkluderende samfunn med helse, utdanning og velferd for alle. For å realisere et slikt system må vi investere i skatteadministrasjon, antikorrupsjon og bekjempelse av ulovlig kapitalflyt. Det internasjonale finansielle rammeverket bør støtte oppunder slik innsats, snarere enn å tilrettelegge for tapping av ressurser som bidrar til mer mistillit mellom stater. 

Å skape muligheter for alle bidrar til å løse våre felles globale utfordringer, og kan skape en positiv spiral som tar oss i riktig retning. Skal vi lykkes, må vi ta utgangspunkt i globale fellesgoder - det vil si investeringer i for eksempel klimatiltak og bekjempelse av smittsomme sykdommer.  Norge har vært ledende på disse områdene, og erfaringen er at det bygger tillit når man bidrar til å løse problemer som berører oss alle 

Vi trenger ikke å sikte mot et utopisk ideal der alle uenigheter er borte. for å bli mer effektive samarbeidspartnere. Krisene som pågår, og som står for tur krever vår fulle, om enn uperfekte, dedikasjon til å samarbeide for å sikre vår felles fremtid. Som enkeltpersoner, som FN-ledere og politikere må vi alle gjøre vårt beste for å finne en vei ut fra dagens polariserte, fastlåste situasjon. Globale problemer krever globale løsninger og derfor klarer vi oss ikke uten hverandre.