Forståelsen av hvilken rolle kjønn spiller i forebygging av konflikt og i fredsarbeid har vokst sterkt de siste 20 årene. Vi vet nå at konflikt og fredsbygging oppleves annerledes av kvinner og jenter, enn av menn og gutter. Men selve kjønnsdimensjonen som finnes i fred og sikkerhet er imidlertid fortsatt mindre kjent. Kvinners potensial i å hindre konflikt, bygge fred og være direkte delaktig i egen utvikling er ennå ikke realisert. Å inkludere kvinner i fredsprosseser øker faktisk sjansene for langvarig fred. Forskning viser at, med kvinnelig deltagelse, er det 20% større sannsynlighet for at en fredsavtale holder i to år, og videre 35% større sannsynlighet for at en fredsavtale holder i 15 år.

Sierra Leones nasjonalforsamling har nettopp vedtatt at regjeringen skal forpliktes til å utføre reformer innenfor likestilling. Dette inkluderer å fjerne diskriminerende klausuler fra deler av grunnloven. I tillegg har parlamentet faktisk iverksatt landets forpliktelser til konkrete tiltak.

Nasjonalforsamlinger er i en unik posisjon til å fremme likestilling, fred og kvinners rettigheter, som vises i Sierra Leones nye vedtak. Deres rolle i gjennomføringen av kvinner, fred og sikkerhetsagendaen har derimot ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet eller støtte, særlig med hensyn til potensialet for et større samarbeid mellom parlamentarikere og det sivile samfunn. Denne ubrukte muligheten blir vektlagt i UNDPs globale prosjekt om rollen til den nasjonale, lovgivende myndighet som partnere i kvinner, fred - og sikkerhetsagendaen. Dette er også i fokus for et arrangement under det årlige møtet til kvinnekommisjonen i New York i mars.

Agendaen for kvinner, fred og sikkerhet ble initiert av Sikkerhetrådets resolusjon 1325 i oktober 2000, og støtter lik representasjon og deltagelse av kvinner og menn på alle nivåer av fredsprosesser. Det er i stor grad takket være denne resolusjonen og senere vedtak at fred nå er knyttet sammen med likestilling og kvinners lederskap innen forebygging av konflikt, beskyttelse og fredsbygging. Men når det er sagt, til tross for at nesten 80 land og internasjonale organisasjoner som NATO har forpliktet seg til agendaen, inkludert å utforme egne handlingsplaner, så har implementering vært både treg og sprikende. Mindre enn halvparten av alle de nasjonale handlingsplanene er gjengitt i nasjonale budsjetter, og 29% inkluderer hverken oppfølgning eller evaluering av disse planene.

Vanligvis er det regjeringsapparatet som leder et lands innsats for fred, og er ansvarlig for utforming og gjennomføring av lover og politikk, samt nasjonalbudsjettet. Dette kan føre til at uavhengig tilsyn og oppfølgning av myndigheter, revisjonsinstitusjoner eller det sivile samfunn blir utfordrende. I tillegg er det ofte antatt at politiske spørsmål som gjennomføring av kvinner, fred og sikkerhetsagendaen og nasjonale handlingsplaner faller under regjeringsapparatets oppgave. Denne antagelsen overser derimot det nasjonale parlamentet. Som ved øvrig politisk utøvelse, er nasjonalforsamlingen ansvarlig for tilsyn av ulik forvaltning, sikring av effektiv og rettferdig bruk av statsmidler, og fastsett juridiske parametre for problemer innenfor kvinner, fred og sikkerhets-agendaen. Som valgte representanter, er parlamentarikere best plassert i å forstå innbyggeres behov og interesser; å bringe dem inn i den politiske arena og å føre dette fram i lov og politikk. Deres rolle er essensiell i å håndtere sosiale kriser, forebygge voldelig konflikt og å tilrettelegge for langvarig fred. Nasjonalforsamlingen har også makten til å vedta inkluderende lover som støtter likestilling og menneskerettigheter, og sikrer at reformer som tar hensyn til kjønnsdimensjonen blir finansiert.

Til tross for disse viktige funksjonene, så har ikke engasjementet fra nasjonalforsamlinger innenfor kvinner, fred og sikkerhet fått mye oppmerksomhet eller støtte, og potensialet for økt samarbeid mellom folkevalgte representanter, forkjempere for kvinnerettigheter og sivilt samfunn har i stor grad blitt oversett. UNDPs globale prosjekt på rollen til nasjonalforsamlinger som partnere av kvinner, fred og sikkerhetsagendaen arbeider med å fremheve nettopp dette. Prosjektet er støttet av norske myndigheter, og blir i startfasen rullet ut i fire land: Jordan, Kirgisistan, Sierra Leone og Sri Lanka.

De første resultatene har vært svært positive. Sierra Leones nye vedtak var et resultat av over ett år med konsultasjoner, samtaler og møter støttet av UNDP. Dette inkluderte et to-dagers seminar i Freetown i juli 2018 hvor 40 parlamentarikere deltok, etterfulgt av en felles oppsummering for landets president.

I Kirgisistan, som har en nasjonal handlingsplan på kvinner, fred og sikkerhet, har parlamentet utviklet sin egen strategi som setter konkrete tiltak til handlingsplanen, og identifiserer hvilke som bør prioriteres av de folkevalgte representantene. Dette er et resultat av omfattende konsultasjoner med kvinneorganisasjoner og lokale myndigheter i landets syv provinser.

Sri Lanka har videre vist hvordan folke valgte representanter kan integrere kvinner, fred og sikkerhetsagendaen gjennom eksisterende nasjonale rammeverk, istedenfor å ha den som en egen handlingsplan. Det offentlige finansutvalget, støttet av UNDP, holdt en offentlig høring om likestilling og budsjettforslag for kvinner, fred og sikkerhet, og forhørte departementene om sine planer og budsjetter.

Nasjonalforsamlinger og organisasjoner fra sivilt samfunn som har deltatt i UNDPs globale prosjekt vil møtes i New York på den årlige kvinnekonferansen i mars. De vil, på et arrangement organisert av Norge, Sri Lanka og UNDP, snakke om hvordan man kan forme kvinners deltagelse og representasjon i demokratiske prosesser. Arrangementet vil fremheve hvordan prosjektet har vært vellykket i å bringe kvinner, fred og sikkerhetsagendaen og bæreraftsagendaen sammen; ved å fremme likestilling og inkluderende beslutningstaking

Innlegget er skrevet av Nika Saeedi (UNDP Conflict Prevention and Peacebuilding, Gender Specialist) og Agata Walczak (UNDP Peacebuilding and Parliament Strengthening Expert). Oversatt av Ingrid Ernø.